Nordahl Grieg og Hugin

Nordahl Grieg var elev på Bergen Katedralskole i årene 1913-20, fra høsten 1917 som gymnasiast. Den unge Nordahl gjorde seg tidlig bemerket med sin begeistring og sitt store engasjement og vitebegjær. Allerede i middelskolen hadde han vakt oppsikt med et foredrag med tittel: ”Har lærerne sjel?” Svaret på dette spørsmålet ble: ”Ingen sjel om formiddagen, muligens en liten om ettermiddagen.”

Da han begynte i gymnasiet høsten 1917, var han og bestevennen Petter Pettersen fra Hop de minste guttene i første gymnasium. Nordahl gikk fremdeles med korte bukser og så heller yngre ut enn han virkelig var. Han fylte femten år først senere på høsten. I en klasseavis, ”Vor klasse” fra 1917, publiserte han følgende selvbiografi, som antas å være de første skritt på hans litterære løpebane:

Selvbiografi
Er femten aar.
Strittende staar
mit pragtfulde stive og bustede haar.

Jeg digter og tegner
og blødmene regner.

Som sløjder jeg egner
mig just ikke meget.
En vrimmel av fregner
har ansigtet præget.

Det bør siges tilslut:
En meget beskeden og tækkelig gut!

Grieg tegningHans klassevenninne, Kathrine Zimmer Aurell, har i boken ”Nordahl Grieg og Hugin” kommentert dette diktet: ”[…] håret var verken praktfullt stivt eller strittende, derimot lå alltid en uregjerlig myk lysebrun lugg og slang langt ned i øynene, for ingen makt på jorden kunne få den til å ligge så smukt drapert om pannen som eiermannen ønsket. Vennene på Hop bedyret at noe mer klønet i sløyd og praktiske saker enn Nordahl fantes ikke, så det stemte. […] ’beskeden og tækkelig’ var jo overdrivelse – eller understatement, ønskedrøm eller selvironi, hvordan man nå vil se på det.”  Hun gir selv følgende karakteristikk av klassekameraten: ” […] denne pittesmå gymnasiasten med det store og forpliktende navnet Johan Nordahl Brun Grieg […] var en begeistret, varmhjertet natur, aldri lumpen eller smålig, med et nysgjerrig, vitebegjærlig intellekt som søkte å orientere seg i tilværelsen mer bevisst enn de fleste av oss. Først og fremst gjennom den store snarveien: litteraturen. ”

Nordahl var meget belest, og stilene hans var fulle av sitater fra Carlyle, Goethe, Montaigne eller Ivar Aasen (noen av dem riktignok fabrikkert av ham selv for å imponere lærerne!), og han lekte uvørent og suverent med ord og innfall.
I ”Vor klasse” publiserte han sitt sannsynligvis første kjærlighetsdikt:

Lillemor og jeg

Hvor væmmelige alle er. –
Nu erter man os mer og mer,
Selv hendes snilde bror,
Han terger os og altid ler,
Og alle vender sig og ser
paa mig og lillemor!

For lillemor gaar klædt i rødt
og hun blir ikke litet stødt
hvis jeg i milde ord
har sagt: du gaar for broget klædt.
Nei, livet er nok ikke let
for mig og lillemor.

Jeg ønsker mig en sydhavsø –
med solskinsveir og rolig sjø –
hvor ingen vilde bor, -
et stille, palmeskygget sted,
hvor der er nogenlunde fred,
for mig og lillemor.

Ja, sydhavsøen har jeg kjær,
der vokser smekre palmetrær
og blomster stille gror.
Der slipper du den røde dragt,
der skal du gaa – jeg blir forsagt
du søte lillemor!

Fra første dag på gymnaset var han aktiv i Hugin, som på den tid var elevenes meget levende debattforum. Allerede på det første møtet ble han valgt til referent, men mottok kritikk for referatet - han nøyde seg ikke med å referere møtet, han våget også å kritisere de eldre elevene: ”Helge Ingstad vred seg som en orm for å slippe å bli bladstyrer”. I løpet av de neste årene var han – foruten å være formann i Hugin – også kritiker, debattant og foredragsholder og redaktør av skoleavisen – så absolutt en av foregangsmennene i gymnasiesamfunnet. Som formann ble han ofte kritisert av sine medelever: ”Heller ikke tror jeg at man i Hugins historie kan fremvise eksempel paa en formand som den nuværende, der tiltrods for at han selv gjentagne ganger er tvunget til at indse sin manglende myndighet og kraft til at lede, dog med fortvilelsens og taapelighetens halstarrighed klamrer sig til formandsplassen”. Men Hugin var av en annen mening, og Nordahl ble gjenvalgt.

Aktiviteten og foredragene i Hugin dreide seg om alt mellom himmel og jord. Men litteratur, musikk og dramatikk fikk i denne tiden en stadig sterkere posisjon i samfunnets programmer, og en hel skare vordende diktere og skribenter satte sitt preg på Hugin i hverdag og fest. Blant disse var Katrine Zimmer, Herbrand Lavik, Bernt Lorentzen, Kåre Fasting, Nils Lie og altså Nordahl Grieg.

Som redaktør av skoleavisen skrev han romantiske og naturskildrende dikt i omtrent alle avisene. Han eksperimenterte med verseføtter, rim og motiv. Ikke alt var av like stor litterær verdi, men han ble sterkt beundret av sine samtidige for sin skriveferdighet, og alle skolekameratene var sikre på at han nok ville bli dikter med tiden. 

Høst
Jeg sitter ved ruten og ut jeg ser
paa vindenes vilde jagen
som bøier og knuger de vældigste trær,
paa marken som falmer nu mer og mer,
paa himlen som knugende blygraa er,
paa hele det triste, det haabløse veir.
Det er høst. Og det merkes paa dagen.

Jeg prøver saa smaat, jeg – at følge med
fra bladene rives fra kvisten. –
En del daler sagte paa markene ned -.
Se der! Et gulnende blad fandt fred,
i et falmet og avblomstret rosenbed. –
- Men resten! hei! hvor de hvirvles av sted.
Det ser ut som de leker sidsten.

Den solrike sommer forstaar jeg bedst,
jeg har sagt det, aa tusinde gange.
Og nu er den borte. Som solen i vest.
- Og jeg grøsser for høsten den ubudne gjæst
som røver fra somren den sidste rest
der han kommer med løvfald og graaveir og blæst
med alle hans vilde sange. –


I 3. gymnasklasse begynte tankene på fremtiden å gjøre seg gjeldende. Nordahl var veldig usikker på hva han skulle slå inn på. Han skulle studere engelsk, men han ville også se seg om i verden. ”Det er jævli vanskelig å bestemme hva en skal bli, det er jo umulig! Norges største lyriker eller Norges største dramatiker eller Norges største redaktør […]”. Selvtilliten var på topp, men av og til kunne han nok se litt mørkere på livet: ”Jeg passer egentlig bare til én ting, nemlig å dø ung … så det kunne stå i Morgenavisen: ’Det var synd å miste ham så ung, avdøde var så løfterik, han kunne nådd langt – hvem vet hva han kunne drevet det til om han bare hadde fått leve…'” Men han tvilte aldri på at han skulle nå langt her i livet. En dag han gikk ned hovedtrappen på skolen og hadde ærestavlen like foran seg, sa han: ”Der oppe ska eg faen tute sitte en dag!”

Og han fikk rett – en dag fikk han navnet sitt risset inn i ærestavlen over berømte Katedralskole-elever – i tillegg til at han også fikk sitt navn på minnetavlen over tidligere elever som falt for Norge under 2. verdenskrig.

Alle sitater er fra boken Nordahl Grieg og Hugin. – Oslo 1969.

 



Publisert 24.02.2015, sist endret 25.03.2015 - 16:23
Side-alternativer