Aleksandar Hemon

Spioner, onkler, erkehertuger, revolusjonære og nesten alminnelige smågutter.
Aleksandar Hemon Aleksandar Hemon er født i Sarajevo i 1964. Han befant seg i Chicago på ferie da beleiringen av Sarajevo fant sted i 1992. Han valgte å ikke reise tilbake. I stedet ble han i USA, tok seg en rekke dårlig betalte jobber og gikk fra turistengelsk til å beherske det engelske språket som sitt eget. Han begynte å skrive på engelsk i 1995, og i 1999 kom The Question of Bruno som er en samling fortellinger. I 2000 ble boka oversatt til norsk under tittelen Hvor er Bruno? I 2002 fulgte han opp den suksessfulle debuten med romanen Nowhere Man som i 2004 ble oversatt til norsk under tittelen Nowhere man: Pronek-fantasiene.

”Fra baksiden av en av de steinete øyene, som var barbert av en skogbrann, kom et vindkast over oss, røsket hatten av hodet mitt og slengte den på sjøen. Med håret flatklemt mot hodet, lik en hjelm, så jeg hatten drive av gårde, og jeg skjønte at jeg aldri kom til å se den igjen. Jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake i tid og holde på hatten min før den lumske kastevinden traff meg i ansiktet igjen.”Hvor er bruno?

Dette avsnittet fra fortellingen ”Øyer” i Hvor er Bruno? er karakteristisk for stemningen som preger fortellingene; lengselen etter å holde fast på og huske det som er ettertrykkelig forbi. Og gjennom fortellingen kan fortiden holdes fast. I ”Øyer” møter vi onkel Julius som stadig forteller den ni år gamle nevøen og jeg-fortelleren historier fra livet sitt, både grusomme og merkelige anekdoter, blant annet om verdens eldste mann som han en gang så på en biologiforelesning. Onkel Julius leder en hel livsfilosofi ut av synet av denne oldingen som lå på en pult i et auditorium, stappfullt av studenter, og gråt og ikke visste hvem han var lenger.

”Han kunne bare si noen få ord, som vann, bæsj og sånt. Da tenkte jeg at livet er en sirkel, og at man ender opp der man begynte hvis man blir hundreogåtteogfemti år gammel. Det er som en hund som prøver å bite seg i halen; helt nytteløst. Vi lever og lever, og til slutt blir vi akkurat som denne gutten (han pekte på meg), som ikke vet noe og ikke husker noe. Du kan like godt slutte å leve med det samme, gutt. Du kan like godt slutte, for ingenting kommer til å forandre seg.”

Ingenting kommer til å forandre seg, i følge onkel Julius, revolusjonene kommer igjen og igjen. Hvor er Bruno? handler om fortiden, om den personlige fortiden og et helt folks fortid. I likhet med Dubravka Ugresic, skriver Aleksandar Hemon om sitt tapte fedreland Jugoslavia som ikke finnes lenger, men som han har vokst opp med og som fortsetter å leve i ham og i fortellingene hans. Han skriver også om de tapte fortellingene som ingen forteller lenger, om familiens egne myter og historier, som den om oldefaren som stod langs veien med trekkspillet sitt da erkehertug Franz Ferdinand kjørte forbi i vognen sin og ble skutt, og første verdenskrig startet.

”Det trakk sitt siste, disharmoniske trekkspillsukk da min onkel Teodor (en håndgranat hadde eksplodert mellom hendene hans da han var seks) slengte seg på sengen der trekkspillet lå ubehjelpelig. Onkel Teodor sitter nå fast i den serbiske delen av Bosnia. Mesteparten av familien min er spredd rundt i USA. Denne historien ble skrevet på undergrunnsbanen i Chicago (der jeg nå bor), etter en lang og strabasiøs arbeidsdag som parkeringsvakt, i året 1996 e. Kr.”

Det er fortellingenes jeg-person, som ligner Aleksandar Hemon selv, som bringer den muntlige fortellertradisjonen i familien videre ved å skrive ned fortellingene fra fortiden og fra sitt eget liv. Det som mest av alt preger historiefortellingen er en melankolsk humor som ofte kommer fram i samtalene mellom de ulike familiemedlemmene. Her kunne jeg ha lyst til å sitere hele fortellinger, som for eksempel ”Hyggelig ordveksling” som tar for seg Hemon-familiens navne- og familiehistorikk, men i stedet kan jo leseren selv ta opp Hvor er Bruno? og bli tatt med inn i det hemonske universet.Nowwhere Man

Kort intervju

- Hva er ditt forhold til Historien (eller ditt lands historie, din familiehistorie) når du skriver?

- Jeg er i den på samme måte som en er i verden når en våkner om morgenen.

- Er du en typisk bosnisk/amerikansk forfatter?

- Nei. Og jeg tror ikke det finnes typiske forfattere, heller ikke typiske lesere.

- Bøkene dine har blitt utgitt på forskjellige språk og i forskjellige land. Er det et språk du er spesielt glad for å bli oversatt til?

- Av en eller annen grunn ble jeg spesielt glad over å bli oversatt til tyrkisk. Men jeg er glad det er mer enn 20 språk nå. Jeg skulle forresten ønske at jeg ble oversatt til russisk.

- Er det noen forskjell på hvordan bøkene dine har blitt lest i hjemlandet ditt og utlandet?

- Vel, noen ting i bøkene mine er mer kjent for bosniere. Men så er det det at bøkene mine ble skrevet på engelsk, sånn at bosnierne som leser oversettelsene, går glipp av noe.

- Hvilke forfattere har inspirert deg mest? Er du inspirert av andre kunstformer enn litteratur?

- Danilo Kis, Vladimir Nabokov, Bruno Schulz. Jeg er en film buff og ser massevis av filmer. Og jeg kan ikke skrive uten å høre på musikk.

- Har du lest noen norske forfattere?

- Knut Hamsun selvfølgelig. Og jeg skal til å lese Lars Saabye Christensen, den romanen som heter The Half-Brother på engelsk.

 

Mirjam Kristensen
Publisert 03.07.2010, sist endret 25.07.2016 - 09:35
Side-alternativer