Queer litteratur

Intervju med Mathias Danbolt.

Mathias Danbolt. er, i tillegg til å være stipendiat i kunsthistorie ved UiB – skribent, redaktør og initiativtaker til nettidsskriftet Trikster – Nordic Queer Journal. Det er det første nordiske tidsskriftet med et queer perspektiv på blant annet kunst, litteratur og politikk.

Intervju


- Det har hittil kommet tre fyldige utgaver som begge ligger fritt tilgjengelig på nettet, med tekster på dansk, norsk, svensk og engelsk. Det siste av disse utkom i midten av april 2009 og hadde temaet ”Queerlitt”. I den forbindelse tar vi en prat med Mathias for å få vite litt mer om queer litteratur, eller
er det mer riktig å si litteratur i et queer perspektiv?

- Ja, jeg synes helt klart det er mer interessant å snakke om queer som et perspektiv – som en måte å lese eller tilnærme seg litteratur på – enn som en sjanger i seg selv. Men la meg først si litt om selve ordet ”queer”, som kanskje ikke alle er kjent med i denne sammenhengen.

William Burroughs: QueerPå engelsk betyr ordet ”queer” noe merkelig, skjevt, eller feil, og ordet har lenge blitt brukt som et skjellsord om homoseksuelle menn. Men mot slutten av 1980- og begynnelsen 1990-tallet var det en rekke kjønn- og seksualitetspolitiske aktivister og akademikere i USA som tok dette nedsettende ordet til seg og gav ordet en ny betydning. Med utgangspunkt i den tilspissete politiske situasjonen i USA under aids-krisens tidlige år ­– hvor homofobien oppblomstret i statsapparatet så vel som samfunnet ellers – ble det klart for mange at man måtte endre politisk strategi for å kunne kjempe imot den negative utviklingen. ”Queer” var et ord som både markerte den stigmatiserte posisjonen samfunnet tilskrev folk som var annerledes, samtidig som det skilte seg fra tradisjonelle gjenkjennelige identitetskategorier, som ”gay”, ”lesbisk” eller ”transkjønnet”. Queeraktivistene følte seg ikke gay i ordets glade forstand, og det var heller ikke en spesifikk identitet som samlet dem ­– de var mange, de kom fra forskjellig bakgrunn, og var samlet gjennom det at de ville endre den bestående orden.

Queeraktivismen påpekte at det ikke var minoriteten som skulle endre seg for å passe inn samfunnet – det var samfunnet som måtte endres slik at det ble plass til forskjellighet. Det var altså marginaliseringsprosessene som gjorde homoseksuelle til noe annet, noe unormalt, noe galt, som nå sto for fall, og dermed vendte queeraktivistene fokuset fra å “redde” de marginale homoseksuelle, til i stedet å kritisere normaliteten. Gjennom en kamp mot ”normalitetens regimer”, for å sitere teoretikeren Michael Warner, har queerbevegelsen utviklet begreper og redskaper for å analysere det man kaller heteronormativitet – altså, de samfunnsmessige normer som prioriterer enkelte former for heteroseksualitet i alt fra lovverket, den politiske sfære, innenfor undervisningsinstitusjonene, og i kulturfeltet.

Queerbevegelsen har kjempet for å endre på betydningene som tilskrives kjønn og seksualitet i dagens samfunn. Våre forståelser av størrelser som maskulinitet og femininitet, homoseksualitet og heteroseksualitet, har endret seg radikalt gjennom årene, og det er heldigvis ikke noe ”naturlig” med noen av disse kategoriene. Gjennom å fremvise hvordan både heteroseksualitet og homoseksualitet er moderne konstruksjoner, har de påpekt at kjønn er noe vi gjør, snarere enn noe naturlig vi er eller har – og dette innebærer at det er muligheter for endring.

I forhold til litteratur så har en betegnelse som queer litteratur ofte blitt sett på som synonymt med den mer kjente kategorien ”homolitteratur”. Men jeg mener at disse to kategoriene ikke er sammenfallende. La meg først si noen ord om selve betegnelsen ”homolitteratur”. Dette begrepet henviser som oftest til en bok som enten er skrevet av en homoseksuell, som omhandler homoseksualitet, og/eller har homoseksuelle karakterer i sentrum. Og betegnelsen dukker ofte opp i markedsføringsøyemed, men også litteraturkritikk, der det som oftest brukes som et negativt ladet ord – en merkelapp som settes på en bok for å indikere at denne kun retter seg til homoseksuelle lesere. Homolitteratur fremstilles på denne måten ofte som mindre allmenngyldig enn bøker som handler om heteroseksualitet. Men kritikere rubriserer sjeldent resten av det litterære felt for ”heterolitteratur”, for bøker som handler om heteroseksualitet regnes jo som normale fortellinger. Marginale subjekter er vant til å bedrive et slags oversettelsesarbeid, der vi saktens ser det relevante i å lese om ”heteroliv”, men man ser ofte at streite litteraturkritikere putter en merkelapp som ”homolitteratur” på en bok, og på den måten legitimerer at han/hun ikke trenger å forholde seg til den. Det er dette litteraturviteren Maja Bissenbakker Frederiksen beskriver som normens privilegium: de kan tillate seg den luksus det er å si ”denne litteraturen handler ikke om meg, og derfor kan jeg velge den vekk.”

Når jeg skiller homolitteratur fra queer litteratur er det ikke som en kritikk av litteratur som omhandler homoseksualitet og homoseksuelle, for denne kan selvsagt være både viktig og queer. Jeg lager et skille fordi ”queer litteratur” for meg henviser til noe annet enn at litteratur av eller om homoseksuelle – ja, den queere litteraturen trenger ikke å handle om homoseksuelle i det hele tatt. Queer litteratur er snarere en betegnelse på bøker og litterære eksperimenter som tar opp og problematiserer forståelsen av kjønn og seksualitet formmessig så vel som innholdsmessig. Litteratur som bryter med forventninger til heteroseksualitet og homoseksualitet, maskulinitet og femininitet. Litteratur som reflekterer over språkets defineringsmakt, over gjenkjennelsesmekanismer, og baner vei for nye representasjonsformer og utopiske virkeligheter. Det er litteratur som ofte er rasende, analyserende, kritisk, provoserende, støtende, ubehagelig, morsom, og erotisk – som man ofte ikke helt vet hvor man har. Mitt utvalg av queer litteratur utgjør derfor på ingen måte en kanon, men det er noen eksempler på bøker jeg mener har et queer potensial – som gjør kjønn og seksualitet på interessante måter.

- Det er kanskje en del som tenker på queer som et forholdsvis ”nytt fenomen”, eller i alle fall en nokså ny måte å se på verden på. Men du har for eksempel Virginia Woolfs Orlando fra 1928 på listen din?

- Queer som et teoretisk perspektiv er forholdsvis nytt, men det betyr ikke at det ikke finnes litteratur som kan leses queert før dette. Vi finner nemlig mange eksempler på litterære verk i historien som virkelig overrasker i deres nytenkende og forstyrrende representasjoner av kjønn og seksualitet. Og selv om forfatterne ikke opererte med et queert perspektiv eller forsto sin praksis som queerfeministisk eller aktivistisk i vår moderne forstand, så forhindrer det ikke oss i å se denne litteraturen gjennom et queert blikk i dag.

Virginia Woolf / Orlando
Faktisk har noen av de aller mest inspirerende queere lesninger av litteratur nettopp vært gjort på bøker som ble publisert lenge før queer-teorien slo gjennom på 1980- og 1990-tallet. Queer-inspirerte litteraturforskere som for eksempel Eve Kosofsky Sedgwick, Heather Love og D.A. Miller har for eksempel arbeidet med forfattere som Henry James (1843-1916), Willa Cather (1873-1947), Walter Pater (1839-1894), Radclyffe Hall (1880-1943) og Virginia Woolf (1882-1941).

Tar vi sistnevnte så er det ikke tvil om at Woolfs verk kan åpne opp for nye måter å tenke forholdet mellom kropp, språk og seksualitet. Når jeg har trukket frem Orlando i denne sammenhengen, er det både fordi den er så spesiell – også innenfor hennes forfatterskap – og fordi den er så morsom å lese. I motsetning til andre av Woolfs bøker som yter leseren en kreativ motstand gjennom bøkenes vakre og komplekse språkbruk, fremstår Orlando som langt mer lettlest. Hun omtalte den også selv som ”a writer’s holiday”. Boken ble skrevet til forfatteren Vita Sackville-West – Woolfs såkalte ”intime venn”, altså, elskerinne – og mange forskere har lest boken som en nøkkelroman, med skjulte henvisninger til deres forhold og andre i deres vennekrets. Men boken kan med fordel leses uten dette biografiske bakteppe, for historien er så overraskende, lekende og god i seg selv.

Romanen begynner på 1500-tallet, der vi møter den engelske adelsmannen Orlando som liten gutt. I boken følger vi Orlando gjennom livet: hans ungdomstid, hans flyktige kjærlighetsforhold, hans arbeid som ambassadør, hennes forfatterliv, og helt frem til hun utgir en bok med tittelen The Oak Tree i 1928. Hvis denne oppsummeringen virker merkelig og inkonsekvent, så er det fordi romanen i seg selv ikke følger tradisjonelle normer for verken tidslighet eller kjønnstilhørighet. Mens man leser fyker århundrene fremover nesten uten at man merker det, og en dag Orlando våkner opp fra en dyp søvn er hovedpersonen vår plutselig blitt en kvinne. Dette skjer uten sjokk eller dramatikk, som vi kan se her i dette avsnittet der fortelleren forklarer hva som har skjedd:

We may take advantage of this pause in the narrative to make certain statements. Orlando has become a woman – there is no denying it. But in every other respect, Orlando remained precisely as he had been. The change of sex, though it altered their future, did nothing whatever to alter their identity. Their faces remained, as their portraits prove, practically the same. His memory – but in the future we must for convention’s sake, say ’her’, and ’she’ for ’he’ – her memory then, went back through all the events of her past life without encountering any obstacle. […] Many people, taking this into account, and holding that such a change of sex is against nature, have been at great pains to prove (1) that Orlando had always been a woman, (2) that Orlando is at this moment a man. Let biologists and psychologists determine. It is enough for us to state the simple fact; Orlando was a man till the age of thirty; when he became a woman and has remained so ever since. But let other pens treat of sex and sexuality; we quit such odious subjects as soon as we can.

Passasjen er typisk for Woolfs stil i Orlando – morsom, tankevekkende og overraskende ”moderne” i sin fremstilling av kjønn og seksualitet.

Orlando utkom samme år som en annen klassiker innenfor lesbisk og queer litteraturhistorie, nemlig den engelske forfatteren Radclyffe Halls The Well of Loneliness. Boken handler om det triste og ensomme livet til Stephen Gordon – en kvinnelig ”sexual invert”, som man kalte det på den tiden. Halls bok ble sensurert for sine subtile beskrivelser av ”unaturlige praksis mellom kvinner”, som den britiske domstolen formulerte det. Og i dag kan man knapt forstå at en setning som denne: ”and that night, they were not divided”, kan få noen til å sensure boken – dette må jo være tidens mest underspilte sex-scene! Når den radikale fremstillingen av kjønn i Orlando derimot unnslapp sensur, kan dette ha noe med at kjønnsforvirringen aldri egentlig krysser grensen til det homoseksuelle: når Orlando har forhold til kvinner gjenkjennes han som mann – og når hun senere har forhold til menn, gjenkjennes hun som kvinne. Woolf var faktisk med til å skrive et protestbrev mot sensuren av Radclyffe Halls bok, men det sies at hun selv ikke likte The Well of Loneliness som hun synes var altfor sentimental for hennes modernistiske smak.

- En annen bemerkelsesverdig figur som levde og virket som kunstner omtrent samtidig med Woolf og Hall, var Claude Cahun. Hvem var hun?

- Claude Cahun er en av de mest merkverdige og spennende figurene fra forrige århundre. Hun ble født Lucy Schwob i Nantes i 1894, og tok det kjønns-ambivalente navnet Claude Cahun i 1919. Cahun vokste opp i en litterær familie, og hun fikk en god utdannelse fra både Sorbonne i Paris og Oxford University. Allerede som ung oversatte hun artikler og bøker fra engelsk til fransk, skrev journalistikk og engasjerte seg i den offentlige debatten om homoseksualitet, heriblant om rettsaken mot Oscar Wilde.

Cahun arbeidet med fotografi, teater, skjønnlitteratur, skulptur og aktivisme. Tilbake i 1909 hadde hun møtt Suzanne Malherbe a.k.a. Marcel Moore (1982-1971) som ble hennes partner livet ut. Etter at Cahuns far giftet seg på nytt ble paret faktisk også stesøstre. Cahun og Moore bosatte seg i Paris tidlig på 1920-tallet, og ble en del av det kreative miljøet her, assosiert med det eksperimentelle teatermiljøet, kommunistpartiet og surrealistene med André Breton i spissen. I 1937 flyttet de til Jersey, hvor Cahun hadde tilbrakt somrene som barn, og paret bodde der frem til Cahuns død i 1954. Under krigen da Jersey ble okkupert av tyskerne, startet paret sin egen lille motstandskamp, hvor de delte ut anti-nazistisk propaganda. I 1945 ble de fengslet og dømt til døden, men heldigvis kom frigjørelsen før henrettelsene fant sted. Cahun og Moore flyttet tilbake i huset sitt som tyskerne hadde tatt, men store deler av Cahuns arbeide var blitt ødelagt.

Claude Cahun: DisavowalsCahun nådde aldri å bli en kjent kunstner i sin levetid – og synes heller ikke å ha vært interessert i dette. Hun publiserte få tekster og bilder, og utstilte ikke verkene sine. Hun ble derfor hurtig glemt. Men på 1980-tallet dukket hennes store samling av selvportretter frem, og interessen for hennes liv og verk vokste med stor hastighet. Og hennes verk fascinerer: I hennes teatralske selviscenesettende fotografier poserer hun i det ene øyeblikket som kvinne, det andre som mann. Humor og parodi gjennomsyrer bildene – som i bildet hvor hun sitter med en genser påsydd setningen ”I am in training, don’t kiss me”. Kjønn fremstår som noe performativt i disse bildene. I hvert fall er det fristende å lese bildene på denne måten med våre øyne i dag. Og det var nettopp denne radikale og postmoderne forståelsen av kjønn som gjorde at Cahuns plutselig fikk en karriere posthumt på 1980-tallet, for hun ble sett på som en forløper for postmoderne feministiske kunstnere som bl.a. Cindy Sherman. Cahuns bilder traff med andre ord en nerve i det feministiske og queerpolitiske miljøet på 80- og 90-tallet. Men hennes litterære produksjon var ennå ikke blitt oversatt på dette tidspunktet, og har først nådd lesere utenfor Frankrike i de seneste årene.

"Under this mask another mask, I will never be finished removing all these faces."

Claude Cahun

Cahun publiserte lite skjønnlitterært materiale i sin levetid, og faktisk er boken Disavowals en av de få tekstene Cahun utgav. Den utkom i 1930 i et lite opplag, og fikk liten sirkulasjon. Dette er for alvor en bok det ikke er lett å sette i bås, eller vite hvordan man skal forholde seg til. Den har blitt kalt et ”essaydikt” og ”diktessay”, og er en blanding av selvbiografiske notater, brev, poesi, dialoger, aforismer, oppsnappede sitater – en virkelig sjangerhybrid. Den er inndelt i ni deler fylt med typografiske krumspring, og hver del innledes med en fotomontasje hvor Cahuns selvportretter inngår.

Disavowals stiller spørsmål til kjønnsidentiet, til sannhet og ikke minst hva man kan vite om seg selv. Som selvbiografi underminerer den konsekvent sitt eget prosjekt:

Individualism? Narcissism? Certainly. My best characteristic, the one and only intentional fidelity I am capable of. You don’t care? I’m lying anyway: I scatter myself to widely for that.

Her er narsissisme ikke et negativt ladet ord – hun omskriver Narcissus-myten, og dytter på våre vante forestillinger om hva som er moralsk, sant og riktig. Hun kler av seg masker, for blott å finne nye masker. Her er ingen identitetsmessig kjerne – her er alt i bevegelse. I motsetning tilOrlando er Disavowals en vanskelig bok å lese, men den er verd å gi seg i kast med, for den er virkelig helt særegen.

- Er det ikke også Claude Cahun som figurerer i badedrakt på forsiden av Hanna Hallgrens diktsamling?

- Jo, det er faktisk er det. I Lars Lerins akvarell som pryder forsiden av Hallgrens diktsamling ser vi et bilde i bildet, som viser et fotografi av Claude Cahun fra 1948, tatt av Marcel Moore. Det er også flere interessante likheter mellom Hallgren og Cahuns prosjekter. Som tittelen på Hallgrens diktsamling indikerer – Jaget er människans mest framträdande sinnessjukdom – står en problematisering av selvet også sentralt i hennes prosjekt.

- Verken Cahuns bok Disavowals eller Hallgrens Jaget är människans … er lette å plassere i noen sjangerkategori – er dette typisk for queer litteratur? Altså at den overskrider sjangerkategorier?

- I min utvelgelse av litterære verk er det i hvert fall klart at det sjanger-overskridende og hybride har fått en fremtredende posisjon. Noe av dette henger nok sammen med min egen interesse for litteratur som går på tvers av kunstneriske grenser. Men delvis kan det nok også sees som et uttrykk for at kunstnere som arbeider med å tenke identitet, kjønn og seksualitet på nye måter, også søker mot nye representasjonsformer. Mange føler nok også at tradisjonelle sjangre står i veien for en slik utforskning. Cahun dekonstruerer for eksempel selvbiografien fordi hun ikke synes å tro at det finnes et subjekt som kan komme med sine bekjennelser i biografiform – hun skaper en helt ny form.

Hanna Hallgren: Jaget är människans mest framträdande sinnessjukdomHanna Hallgrens diktsamling inngår i et større prosjekt hun har arbeidet med lenge med tittelen “Det transversala språket”. Diktsamlingen er et ledd i denne undersøkelsen av forskjellige språkformer innenfor vitenskap, poesi og litteraturkritikk. Mens noen av hennes dikt virker gjenkjennelige som nettopp dikt, finner vi ord og setninger i andre av dem som vi ikke er vant til å se i en slik sammenheng, som for eksempel teoretiske ord og begreper. Hallgren utfordrer på denne måten våre forventninger til hvilke type språk som forstås som poetisk – hun utvider rammene for det litterære, og forsøker å nedbryte de ofte kunstige og ufruktbare skillene mellom teori og praksis, mellom akademisk skrift og hverdagsspråk.

Dette er også på spill i den franske teoretikeren Roland Barthes’ sene bøker, så vel som i arkitekten Katarina Bonneviers doktorgradsavhandling Behind Straight Curtains – Towards a Queerfeminist Theory of Architecture (2007). Denne avhandlingen inneholder queere lesninger av tre bygninger, og er utformet som et drama i tre akter. Boken bryter med alle forventninger til en seriøs doktorgradsavhandling ­– men sjelden har jeg lært så mye og lest noe bedre! Dette er for alvor en bok som gjør queer – som endrer måten vi forstår betydningen av rom og bygninger i en kjønnspolitisk optikk og ved hjelp av en utfordrende litterær form.

Og nettopp dette med gjenkjennelse kan sies å være et sentralt trekk ved queer litteratur mer generelt. Mange av disse litterære prosjektene og eksperimentene forstyrrer gjenkjennelsesmekanismene våre – både i forhold til å gjenkjenne kjønn og seksualitet i tekstene, eller ved å gjenkjenne sjangre. Dette kan oppleves som vanskelig og forvirrende, fordi sjangermarkører så vel som kjønnsmarkører er viktige redskaper for å kunne vite hvordan vi skal forstå en tekst. Gjenkjennelse er naturligvis nødvendig for å kunne leve i verden – og ikke minst for å kunne kommunisere i det hele tatt – men ved å nekte enkelte slike livbøyer i tekstene dytter queer litteratur oss ut i nye farvann, og dette kan være både skremmende, produktivt og givende.

- Ja, noen av disse bøkene kan virke litt krevende å lese. Men samtidig er det mye humor og underholdning i en bok som for eksempel Angela Carters The Passion of New Eve?

Angela Carter: The Passion of New Eve- Det er mye humor i mange av bøkene, og Angela Carter er kanskje den morsomste av dem alle. I alle Carters romaner står parodien sentralt, og i Passion of the New Eve spiller dette seg ut gjennom en total kjønnsforvirring. I Carters gotisk-dystopiske fremtidsscenario kontrolleres New York av en gjeng bevæpnede Kvinner, som sprenger brudebutikker og har skarpskyttere klare til å skyte menn som ser for lenge på plakater av kvinner utenfor kinoene. Vi følger mannen Evelyn som kommer til New York, og hans forsøk på å navigere i dette landet hvor den heteronormative orden har blitt satt til side av lovløse kvinner med pistoler i hendene. Evelyn blir hurtig kidnappet og tatt ut i ørkenen hvor han blir omgjort til en kvinne, Eve … Mer vil jeg egentlig ikke røpe tror jeg, for dette er en bok så full av overraskende vendinger og morsomme hendelser at folk rett og slett må lese resten selv!

Passion of the New Eve er også virkelig en kompleks bok som kan leses på mange måter. På et nivå kan boken leses som en parodi på psykoanalysen og Sigmund Freuds kvinnesyn, men på et annet plan tar boken for seg alle tenkelige kulturelle og hverdagslige forestillinger om kvinner og menn og leker med dem. Den har noe for alle – og er rett og slett helt unik.

- Du har også en kategori du har kalt ”Queerterrorisme”. Det høres skummelt ut; hva slags bøker plasserer du her?

- Her er bøker som for alvor raser mot den bestående orden – mot hetero-normativiteten og det sexistiske og kapitalistiske samfunnet. Dette er litteratur som kan fremstå som farlig og ofte ubehagelig og som virkelig vil ”fuck things up”. Valerie Solanas kjente SCUM Manifesto er et eksempel på dette. Dette er en bok som er kjent for sin representasjon av hat mot menn, og teksten fikk en ambivalent kultstatus etter at Solanas skjøt og såret Andy Warhol i 1968. Når jeg tar med denne boken er det fordi den virkelig representerer en temperatur og nerve som det er vanskelig å finne maken til. Samtidig er det ikke vanskelig å se det ironiske i boken: den snur opp ned på våre vante forestillingen – snur kvinnefiendtlighet til mannsfiendtlighet. Mange har påpekt det ufruktbare og destruktive i Solanas prosjekt der hun vender den tradisjonelle ligningen på hode: hun gjør offer til angriper og angriper til offer. Men som queer-forskeren Judith Halberstam har påpekt i essayet “Imagined Violence / Queer Violence” er det viktig å husket at slike rollebytter ikke nødvendigvis viderefører det samme regnestykke. Vendingen kan være med på å endre den symbolske funksjonen av i dette tilfelle kvinnens rolle i kulturen, og boken utfordrer på den måten både forventninger til kjønn og seksualitet, og den innarbeidete forestillingen om kvinner som lette ofre for voldtekt og undertrykkelse. Kraften i Solanas manifest ligger i voldens potensialitet – en potensialitet som ble ”konkret” da Solanas skjøt Warhol. SCUM Manifestet peker på denne måten mot det ustabile og uforutsigbare forholdet mellom representert vold og voldshandlinger.

David Wojnarowicz: Close to the Knives – A Memoir of DisintergrationDet ustabile forholdet mellom representasjon og virkelighet kommer også til uttrykk i tekstene til den amerikanske aktivist-kunstneren David Wojnarowicz på slutten av 1980-tallet. Etter at Wojnarowicz ble hiv-smittet raste han for alvor ut mot det dødelig heteronormative USA, og i den fantastisk rasende essaysamlingen Close to the Knives beskriver han hvordan fantasien er det eneste fristedet igjen for radikale handlinger. I sin ukontrollerbare fantasi kan han fortsatt knulle uten kondom. Her kan han helle bensin over og tenne fyr på den homofobe senatoren Jesse Helms og kaste kongressrepresentant William Dannemeyer ut fra toppen av Empire State Building. Fantasien er et sted hvor raseriet kan få utløp, og det letter trykket, om enn kun i korte perioder. For Wojnarowicz blir språket og representasjonen et våpen, og fantasien et voldelig handlingsrom. De ikke-normative aids-syke, narkomane, og queere subjektene har muligheten til å bryte ned bilde av det han kaller “THE ONE TRIBE NATION”, og vekke folk opp og ønske velkommen til virkelighetens mareritt.

Også multikunstneren Jack Smith kjempet i likhet med Wojnarowicz mot normalitetens klamme rammer, spesielt den kapitalistiske og borgerlige kunstverdenen, eller ”LOBSTERLAND”, som han kalte det.

Det interessante med disse rasende tekstene er at de peker på det forstyrrende faktum at selv om fantasiens vold ikke har en fysisk slagkraft, kan den som Halberstam har bemerket, besudle virkeligheten ved å gjøre tekster, bilder og informasjoner virale og la dem mutere i kulturen.

- Det er ikke mange norske forfattere med på listen. Henger Norge som vanlig litt etter, eller finnes det lyspunkter også her (i tillegg til ditt eget initiativ trikster.net, selvfølgelig)?

- Historisk sett er den norske forfatteren Gerd Brantenbergs bok Egalias døtre jo en klassiker innenfor queerfeministisk litteratur, og den har fått stor internasjonal suksess med årene. Denne satiriske og morsomme boken fremviser på eksemplarisk måte hvordan språket vårt er gjennomsyret av en patriarkalsk logikk. Leser man Egalias døtre forstår man virkelig hva feministiske filosofer har ment når de hevder at kvinner er ekskludert i språket. Det er øyeåpnende å lese Brantenbergs bok hvor alle ord med ”man” i seg er erstattet med ”kvin”: kvinnesker i stedet for mennesker, etc. Det er fremmedgjørende, men slående, og man glemmer aldri den leseopplevelsen. Brantenberg var også en av de første som skrev åpent om homoseksualitet i Norge med sin pamflettaktige roman Opp alle jordens homofile (1973). Boken er ikke fantastisk som roman, men den er allikevel en viktig tekst i norsk seksualitetspolitisk historie selv om den ble totalt forbigått i pressen da den kom ut. Opp alle jordens homofile har nok også blitt glemt generelt i Norge i dag, men den ble oversatt til svensk for et par år siden, og fortjener å bli lest om ikke annet som et historisk dokument. Nå tror jeg ikke Brantenberg vil identifisere seg med queer teori eller queeraktivisme, men det er i hvert fall ikke tvil om at Egalias døtre er en av de merkeligste og morsomste bøkene innenfor en queerfeministisk litteraturkanon i Norge.

I Norge er det nå også flere interessante yngre forfattere som arbeider med spørsmål om kjønn og seksualitet. Kristin Berget er en av dem, og hennes to første diktsamlinger er interessante forsøk på å utforske og utfordre forholdet mellom språk og identitet. Tarald Steins diktsamling Framandkar (2007) som omhandler den lange prosessen det er å gjennomgå en kjønnskorrigerings-operasjon er også verd å nevne. Nå kan det nok diskuteres om hvor vidt denne boken er påfallende queer, i den forstand at bokens insisterende fokus på fallosens symbolverdi og betydning kan fremstå som noe gammeldags og problematisk. Men det problematiske gjør den ikke uinteressant, og bokens utforskning av en fallisk idéverden sett fra en transmanns perspektiv er alt annet enn tradisjonelt.

Selv om det er lyspunkter i norsk litteratur, er det er klart at det er større fokus og interesse for queer i andre land enn Norge. Men når jeg finner noen av de mest utfordrende bøkene på queer feltet andre steder i Norden og i USA og England, sier det også noe om hvilke litteratur jeg får fatt på, og hvilke språkområder jeg kjenner best til.

Ellers i Norden er det flere forfattere som arbeider med spørsmål om kjønn og seksualitet på interessante måter. Jeg har allerede vært inne på Hanna Hallgren, men ellers er svenske Mara Lees forfatterskap også interessant i denne sammenhengen. Hennes to første diktsamlinger italesetter kropp, smerte og seksuelle møter på måter jeg ikke har sett maken til – det må bare leses.

Christian Yde Frostholm: Ofte Stillede SpørgsmålDanske Christian Yde Frostholms nye bok Ofte stillede spørgsmål tilnærmer seg språkliggjøringen av kjønn og seksualitet på en helt annen måte i en diktsamling som stiller skarpt på hvordan vi snakker om hverandre på nettet. Internettet fremstilles ofte som et sted hvor vi kan ”leke” med og iscenesette vår identitet løsrevet fra kroppen. Det selviscene-settende er tydelig i Ofte stillede spørgsmål, men boken fremviser også begrensningene i dette ”frie” rommet, fylt at kategoriseringer, fordommer og spørreskjemaer hvor man enten må velge mellom å være mann eller kvinne, homo eller hetero, etc. Mens boken på den ene siden er fylt av humoristiske og nesten absurde vendinger, har den også en alvorlig undertone i det den både utviser en ømhet for de forskjellige jeg-ene som bretter seg ut på nettet med sine frustrasjoner og spørsmål, samtidig som boken retter et kritisk blikk på den kjønnsfordummingen og homofobiske retorikken som blomstrer på nettet.

- Til slutt: Har du en personlig favoritt blant titlene på listen?

- Jeg er veldig glad i mange av disse bøkene, og vender tilbake til flere av dem gang på gang. Men skal jeg velge en er det nok Angela Carters Passion of the New Eve som har gjort størst inntrykk på meg. Hun evner å skrive så fantastisk skarpt og presist om viktige kjønnspolitiske spørsmål i en utrolig kreativ og morsom roman, som alltid byr på nye overraskelser hver gang jeg leser den.

Queer og form og (de)komposisjon

(Andre forfattere det er verd å se nærmere på: Gertrude Stein, Monique Wittig, Adrianne Rich, Caroline Bergvall, Samuel R. Delany, Kathy Acker, Herve Guibert, Jean Genet, Jamaica Kinkaid, Joe Brainard ...)

  • Trikster – Nordic Queer Journal er det første nordiske internettidsskriftet med et queert perspektiv på kultur og samfunn. I Trikster diskuteres kjønn- og seksualitetspolitikk på tvers av akademiske, politiske, aktivistiske og kunstneriske grenser. Trikster er et interdisiplinært og flerspråklig kultur- og samfunnstidsskrift, som publiserer artikler, intervjuer, skjønnlitteratur, kunstprosjekter og anmeldelser på både norsk (bokmål/nynorsk), dansk, svensk og engelsk.

 

Intervjuet er gjort av Cathrine Strøm, tidligere litteraturformidler ved Bergen Off. Bibliotek.

Cathrine Strøm
Publisert 17.03.2010, sist endret 28.07.2016 - 12:47
Side-alternativer