Eksistensialistene

På 1920-30-tallet samler det seg en gruppe venstreradikale kunstnere, forfattere og filosofer i Paris som blåser en ny, frisk vind gjennom fransk kulturliv. Det er denne gruppen som senere skal blir kjent som "eksistensialistene", og som skal komme til å sette spor etter seg som er tydelige selv i vår tid.

"Eksistensen går forut for essensen"

Stammen i denne gruppen er Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir. Albert Camus, Maurice Merlau-Ponty, André Malraux, Jean Genet og Boris Vian, er andre navn som knyttes til dette miljøet. Vi skal se litt på hvilke tanker og ideer som surrer rundt i denne gruppen, og særlig skal vi se på litt nærmere på bøkene til Simone de Beauvoir (1908-1986), Jean-Paul Sartre (1905-1980)og Albert Camus (1913-1960).

Det er selvfølgelig forskjeller mellom disse tre forfatterne og tenkerne. De var overhode ikke enige i alt. Sartre og Camus brøt på et tidspunkt kontakten med hverandre og Camus skal til og med ha kastet Simone de Beauvoirs bok Det annet kjønn rett i fleisen på henne da den kom ut (han var nok en smule uenig i de feministiske tankene som ble hevdet der)! Men vi aner likevel et felles anslag: for dem alle er det menneskets frihet som er i fokus.

De har det til felles at de alle på en eller annen måte slutter seg til Sartres slagord "eksistensen går forut for essensen". Det høres kanskje noe svevende ut, men litt enklere sagt så handler det om at det ikke er oppe og vedtatt en gang for alle hva et menneske er. Tidligere filosofer hadde nemlig ofte prøvd å finne en evig og allmenngyldig definisjon på mennesket og virkeligheten. Men eksistensialistene mener derimot at vi må undersøke selve det levde livet for å kunne si noe om et menneske. Man må gå ut i verden og se hva folk faktisk gjør i sine liv, i hverdagen, fremfor å sitte inne på et kontor og pønske på hva mennesker er for noe rart. Eksistensialistene har ikke kontor. De sitter på kafeer, går på kino, konserter og rundt i Paris, de observerer hva som foregår omkring seg, de diskuterer og drikker og Sartre og Beauvoir reiser det de kan rundt om i verden for å snakke med forskjellige folk og se hvordan de lever.

Bøkene deres er gjennomsyret med konkrete eksempler fra folks hverdagsliv og de bruker også eksempler fra sine egne liv. Det er også derfor skjønnlitteraturen blir så viktig for dem. Både Sartre, Camus og Beauvoir skriver skjønnlitteratur i tillegg til filosofiske essays (Sartre og Beauvoir hevdet til og med at skjønnlitteraturen erstattet Gud i den moderne verden!). Skjønnlitteraturen blir et sted hvor de kan spille sine filosofiske ideer ut mot konkrete situasjoner og konkrete mennesker. Her kan de vise hvordan mennesker handler og tenker i bestemte situasjoner. Sartre er dessuten svært anerkjent som dramatiker. Dramaet var for ham den mest konkrete måten å vise frem situasjoner på. Et av hans mest kjente skuespill heter For lukkede dører. Tittelen i seg selv viser til at det er friheten som står på spill.En veloppdragen ung pikes erindringer

Man kan si at de trekker filosofien ned på jorden, ut i gatene og inn i folks hverdagsliv. Dette var nok en viktig grunn til at de ble så populære; de ble alle sammen bestselgere, de ble og blir fremdeles lest over hele verden. Simone de Beauvoir ble belønnet med en av de mest prestisjetunge litterære prisene i Frankrike, Goncourt-prisen, for romanen Mandarinene. Og hovedverket hennes, Det annet kjønn (1949), solgte i over 20 000 eksemplarer den første uka! Både Sartre og Camus fikk Nobelprisen i litteratur (Sartre nektet imidlertid å ta den imot, han vil ikke bli en del av ”det gode selskap”!) Vanlige folk – alle folk! – kunne kjenne seg igjen i det de skrev.

De var dessuten veldig engasjerte i verden omkring seg. I tillegg til filosofi var de opptatt av litteratur, kunst, film, musikk og politikk. Sartre og Beauvoir startet sammen med Maurice Merleau-Ponty tidsskriftet Les Temps modernes ("moderne tider"), et tidsskrift som skulle ta opp ”aktuelle problemer”. Tidsskriftet ble raskt Frankrikes viktigste forum for kulturell debatt og det utviklet seg også til et samlingspunkt for venstreintellektuelle i Europa og USA. Vi ser mange fotografier av Sartre og Beauvoir ute på gaten, enten de selger ulovlige, venstreradikale aviser eller de deltar i demonstrasjoner. Vi ser Sartre snakke til demonstranter mens han står på en tønne (han var veldig kortvokst!) og vi ser Simone de Beauvoir med veske og pent oppsatt hår bli geleidet inn i en politibil.

De engasjerte seg i urett og urettferdighet; Frankrikes krig i Algerie, kvinnenes rettigheter og sosial urettferdighet. Og de gjorde opprør mot alt som hørte det borgerlige livet til. Selv ville de ikke ha noen eiendeler, ikke engang bøker. Simone de Beauvoir bodde på et stusselig hotellrom frem til hun var førti år, deretter kjøpte hun en liten ettromsleilighet med hems som hun bodde i resten av livet (Sartre bodde for det meste sammen med mora si!). Albert Camus’ skrifter, både filosofiske, journalistiske og litterære, hadde alltid en politisk eller ideologisk brodd. Det ser vi ikke minst i Pesten, en roman som handler om hvordan en pest påvirker de menneskelige relasjonene i en småby. Mange har lest ”pesten” i boka som et symbol på fascismen. Camus har også skrevet en bok hvor han analyserer selve fenomenet opprør gjennom historien: Opprøreren.

Romanen Mandarinene kan fungere som en litterær introduksjon til de forskjellige sidene ved det eksistensialistiske miljøet i Paris. Den handler nettopp om en gruppe franske intellektuelle i etterkrigstidens Frankrike, og den blir regnet som en slags nøkkelroman. Boka er en blanding av selvbiografi, sosial og politisk historie, kjærlighetshistorie, intellektuell samtale, fortelling og idédebatt.

Ufrihet og frihet

Den sosiale, historiske og personlige situasjonen for disse forfatterne er nok viktig for å forstå hvordan de tenker om livet og verden. De har alle på en eller annen måte opplevd en sterk følelse av begrensning eller innestengthet i livene sine. De har alle følt på kroppen hva det vil si å være ufri. De opplevde selvfølgelig alle den ufrihet som hører krig og okkupasjon til. Sartre tjenestegjorde til og med i felten under krigen, og det er ikke tvil om at denne ekstreme situasjonen hvor han måtte tilbringe lang tid på et svært begrenset område, hele tiden under ekstrem risiko, fikk stor betydning for hans senere tanker om frihet og ufrihet. Sartre følte også på denne ufriheten i barndommen. Hans far døde da han var liten gutt, og han ble til de grader overbeskyttet av sin mor og sin bestefar. Familien isolerte ham fra omverden, frem til han var ti år fikk han all undervisning hjemme. Bestefaren overvåket Sartres utvikling og gjorde biblioteket til hans lekegrind og skolegård. Vi kan lese om Sartres oppvekst blant annet i den selvbiografiske boken Ordene.

Olivier Todd : Albert Camus: a life Også Albert Camus følte ufrihet og begrensning på kroppen. Han vokste opp i fattigdom i Algerie, sammen med en mor som var døv og sin bestemor. Han fikk også føle kroppens begrensninger, han fikk nemlig tuberkulose som ung mann og måtte legge en lovende fotballkarriere (han var en skikkelig god keeper!) på hylla. I tillegg hindret sykdommen ham fra å bli lærer – de kunne jo ikke ha tuberkuløse lærere. Det er forresten interessant å se at alle disse tre led under kroppslige begrensninger. Både Sartre og Beauvoir var uvanlig fysisk klønete, og Sartre var veldig puslete og sykelig som barn.

Simone de Beauvoir skriver i sine memoarer, En veloppdragen ung pikes erindringer, hvordan hun allerede som liten følte et enormt sinne når det ble satt det hun oppfattet som unødvendige begrensninger for henne. Hun forteller for eksempel om at hun som jentunge ble krakilsk en gang hun begynte å skrelle en plomme, og foreldrene sa nei, det må du ikke gjøre. Hvorfor kunne hun ikke få skrelle den plommen? Hun skriver: ”Overalt støtte jeg på tvang, men ingen steder på nødvendighet.”

Beauvoir – eller ”Castor” som hun ble kalt. ”Castor” er det franske ordet for bever, og hun skal ha fått navnet både på grunn av likheten mellom etternavnet hennes og det engelske ”beaver” og fordi hun var så uhyre arbeidssom og iherdig, som beveren – og Sartre treffer hverandre under innspurten til "agrégation"-eksamen i filosofi, som er den mest prestisjetunge eksamen i Frankrike på denne tiden. Ved sensuren blir Sartre nr. 1, Beauvoir nr. 2. Den dag i dag krangles det om ikke Simone de Beauvoir egentlig skulle ha blitt nummer en; om ikke Sartre bare fikk den gjeveste karakteren fordi han var mann. Dessuten legger man til at Sartre allerede hadde strøket en gang, at Beauvoir var tre år yngre enn ham og at hun også hadde brukt mye kortere tid. Uansett dreier det seg her om to av de skarpeste hodene i Frankrike i sin tid.

Møtet mellom Sartre og Beauvoir blir starten på et helt spesielt vennskap og samarbeid. Under en berømt tur i Luxembourg-parken i Paris, diskuterer de filosofi i mange timer. Beauvoir legger frem sine ideer for Sartre, men han tilbakeviser dem så til de grader . For første gang, skriver Beauvoir i sine memoarer, møter hun sin overmann. Dette fører til at hun gir opp sine egne filosofiske ideer for å vie livet sitt til å støtte opp om Sartres filosofi. Sartre og Beauvoir inngår en "pakt": de to skal være ett resten av livet. De skal gi hverandre ubegrenset støtte og det skal herske ubegrenset åpenhet mellom dem, noe vi får innblikk i den iherdige brevvekslingen mellom dem (se boka Witness to My Life, hvor Sartres brev til Beauvoir er samlet).

Witness to my life

Men Sartre og Beauvoir ville ikke gifte seg. De avskriver ekteskapet for å være en borgerlig institusjon som bidrar til individenes ufrihet. Deres forhold skulle være fritt. De skulle ikke eie hverandre og begge skulle ha mulighet for å ha andre forhold. Beauvoir har selv sett hvilken ufattelig ufrihet ekteskapet innebar for hennes egen mor. Dette kan vi lese om i den korte romanen En lett og rolig død, hvor Beauvoir skriver om sin egen mors siste dager. Hun skriver om hvordan moren var bundet til hjemmet og ektemannen, at hun aldri fikk muligheten til å utvikle seg selv og at dette gjorde henne meget deprimert. Dessuten ble hun seksuelt avvist av sin mann etter fylte 35, da var hun ”oppbrukt” og mannen tydde til elskerinner. Dermed har moren i sin beste alder blitt frarøvet alle muligheter for et seksualliv. Gjennom denne boka løfter Beauvoir sin mor opp av det middelmådige livet som ekteskapet bandt henne til. Her ser vi Beauvoirs prosjekt med å løfte frem kvinneskjebner, som hun også gjør i Det annet kjønn. Kvinnenes skjebner er skjulte historier som aldri blir hørt på denne tiden. Den lille romanen En lett og rolig død er dessuten typisk eksistensialistisk i det at den blander den personlige historien med fiksjon, filosofiske refleksjoner og politiske og moralske spørsmål. Beauvoir reflekterer omkring alderdom og død og hun skriver også med sterk ideologisk brodd om sykepleiernes medlidenhet og omsorg i motsetning til legenes arroganse. Boka er en god inngang til Beauvoirs forfatterskap. Den regnes av mange som Beauvoirs litterært sett beste bok, og den er også noe mer overkommelig enn de andre når det gjelder sidetall!

En kvinnes frihet

For Simone de Beauvoir handler opplevelsen av ufriheten nok først og fremst om hennes begrensninger som kom av at hun var kvinne. Hennes hovedverk, Det annet kjønn kom i stand da hun ville skrive en selvbiografi og begynte å spørre seg selv om det faktum at hun var kvinne hadde formet erfaringene hennes på en bestemt måte.

I Det annet kjønn forteller hun historien om hvordan kvinnen opp igjennom historien, fra de tidligste tider til i dag, har fått status som ”Den andre” i forhold til menn, altså som mindreverdig, annenrangs. Men forestillingen om at menn er absolutte og vesentlige og kvinner relative og uvesentlige er en myte som menn har skapt, ifølge Beauvoir. Beauvoir viser hvordan det som gjerne blir oppfattet som essensielt for kvinner, gjerne bare er fordommer, oftest fremstilt av menn. Det er altså ikke noe som er ”sant”. Vi ser her at Beauvoir bruker den eksistensialistiske forståelsen av mennesker direkte på kvinnenes situasjon. Mens mannlige filosofer har søkt etter årsakene til hvordan kvinner er i evige strukturer og biologi, så sier Beauvoir i stedet at det har like mye å gjøre med den oppfatningen som har dannet seg gjennom århundrene. Vi tror vi vet hva en kvinne er, men saken er den, skriver hun, at man fødes ikke som kvinne, man blir det. Kvinners oppdragelse påtvinger dem "kvinnelighet". Beauvoirs siktemål er at kvinnen må hevde seg som individ og komme ut av den innelukkede verden hun lever i. Hun må overskride de hindringer som settes opp for henne. Beauvoir vil inspirere kvinner til å forstå seg selv i et annet lys.

Beauvoir går også igjennom kvinnens utvikling fra barndom til ungdom og voksenliv. De ulike oppdragelsene av gutter og jenter legger allerede føringer; barnet lærer seg fort hvordan det skal oppføre seg og få aksept og respons. Jentene må være snille, mens guttene får større spillerom og blir tatt mer alvorlig. Boken er overraskende skarp, velskrevet, medrivende og fremstår selv i dag som overveldende og viktig og anbefales herved alle som vil vite mer om kvinner og menn og ikke minst anbefales den alle de som tror de vet noe om saken! Når vi i dag leser Beauvoirs bok nesten søtti år etter, er det virkelig sjokkerende hvor aktuell den er. Fremdeles henger gamle forestillinger om kvinner igjen, fremdeles er det kvinner som gjør mest husarbeid, fremdeles oppdras jenter til å bli søte og snille og gutter til å bli tøffe og barske. Fremdeles lever myten om at kvinnen er annenrangs.Det annet kjønn

Toril Moi har skrevet i forordet til Det annet kjønn at den var det tjuende århundrets viktigste feministiske tekst fordi hun gir filosofisk dyp til kvinnelige dagligdagse erfaringer. Boken ble en skandaløs suksess i Frankrike og kom på pavens liste over forbudte bøker; de direkte beskrivelsene av kvinners seksuelle utvikling ble regnet som direkte pornografiske.

Simone de Beauvoirs memoarer viser hvordan hennes eget liv er et skoleeksempel på et eksistensialistisk selvstendighets- og frigjørings-prosjekt. For å bli filosof må hun gå imot sine foreldre, det var ikke sømmelig for en kvinne på denne tiden å gå en slik vei karrieremessig. Og det var dessuten uhørt å gå imot sine foreldre, å ikke ville gifte seg, og å skrive åpent om for eksempel seksualitet. Selv i dag fremstår Beauvoir og Sartres liv og særlig kjærlighetsliv som rimelig utsvevende og intrikat – vi kan bare forestille oss hvordan det ble oppfattet på den tiden. Beauvoirs første roman L’invitée (Den innbudte) beskriver et trekantforhold som visstnok skal ha funnet sted i virkeligheten mellom henne selv, Sartre og en annen kvinne. Og i Åsa Mobergs Jeg og Simone kan vi lese om Beauvoirs ferie med kjæresten – og Sartre. Hun spiste middag med henholdsvis Sartre og kjæresten annenhver kveld, og i og med at det bare fantes to kafeer på stedet, som lå ved siden av hverandre, kunne den ene av mennene sitte på kafeen ved siden av og overhøre Beauvoirs utlegging av sitt forhold til ham til den andre mannen. Det er virkelig ingen overdrivelse å si at hun dyrket forestillingen om åpenhet og ærlighet! Dagen etter satt den andre mannen alene og lyttet på samme måte! Beauvoir skal ha hatt forhold til både kvinner og menn (forholdene til kvinnene innrømmet hun imidlertid aldri, det er noe som har kommet frem i ettertid).

I ettertid, når Simone de Beauvoirs memoarer og brev har blitt publisert, aner vi imidlertid en annen side av friheten og selvstendigheten. Bildet av Beauvoir som tøff og lystig, frigjort kvinne som velger å ikke gifte seg og få barn, har blitt betraktelig justert. Brevene viser også en dypt ulykkelig kvinne, ofte deprimert og sjalu. Sartre løy for henne og hadde en haug med elskerinner. De skulle jo være frie til å treffe andre, men han benyttet seg nok av denne friheten noe mer enn henne. Kanskje var ikke "pakten" deres så fin som man skulle tro? Kanskje var ikke den totale åpenhet, som blant annet innebar at Sartre fortalte i detalj om sine erobringer, så festlig? Kanskje var ikke forholdet dem i mellom så likeverdig og gjensidig som man skulle tro? Kanskje inntok Beauvoir en mer tradisjonell kvinnerolle enn hun skulle ønske i forhold til Sartre, idet at hun brukte all sin energi og intellektuelle kapasitet til å støtte opp om hans arbeid? Dette diskuteres blant annet i Toril Mois imponerende biografi En intellektuell kvinne blir til og i Åsa Mobergs sterkt personlige bok Simone og jeg, hvor den svenske forfatteren klipper sammen sitt eget og Simone de Beauvoirs liv og virke – en virkelig flott bok.

Beauvoir skriver selv i memoarene: "Av og til spurte jeg meg selv om min lykke ikke hvilte fullt og helt på en enorm løgn." Og: "Jeg lurte meg selv da jeg sa ‘vi er ett'".

Det er imidlertid interessant å se hvordan Sartre, Beauvoir og Camus forholder seg til de begrensningene og den ufriheten de opplever. De fysiske begrensningene deres bringer dem ikke minst inn i biblioteket, inn i bøkenes og kunnskapens verden. Dette skapte nye muligheter for dem personlig, og kunnskap og opplysning skal da også komme til å bli det de holder høyest som våpen i kampen for frihet på alle nivåer. ”Å bekjempe feiloppfatninger, å finne sannheten, å fortelle den, å opplyse verden, kanskje til og med å bidra til å forandre verden. Det er mitt mål.”, har Simone de Beauvoir skrevet.

Vi ser noe veldig viktig her, som også er et viktig poeng i forhold til filosofien de skal komme til å utvikle og bøkene de skal skrive: de blir ingen av dem virkelig hemmet av sine begrensninger, vi skal se at de i stedet gjør opprør mot dem og finner sine egne veier å gå.

Den absurde tilværelsen og friheten

Sartres filosofiske arbeider er nettopp en grundig analyse av hvordan mennesket alltid må finne sin egen vei å gå. Som vi har sett, mener Sartre at eksistensen går forut for essensen, dette innebærer også at mennesket skaper seg selv, gjennom sine valg. Mennesket befinner seg hele tiden i situasjoner hvor det må velge. Og det finnes ingen rettelinjer for hvordan man skal velge, man må kaste seg ut i det, som utfor et stup. Det finnes ikke noen mening i verden, verden i seg selv er totalt meningsløs – absurd – det er mennesket selv som må skape mening i verden og i sitt liv. Mennesket er totalt ansvarlig for seg selv, og det fremstår som en enorm byrde for oss.

   Fallet

«Vi er fordømt til frihet» sier Sartre i sitt hovedverk Væren og intet (finnes i utvalg på biblioteket). Hva mener han med det? Er ikke frihet supert? Jo, men det er også et stort ansvar knyttet til den. Vi står praktisk talt med livet i våre egne hender, og det kan jo føles litt tungt, at alt er opp til oss selv, at ikke Gud eller familien eller skjebnen ordner opp i noe. Hvis ikke man tror på at Gud garanterer for meningen med livet (og det tror overhode ikke Sartre! For ham er Gud en stor kilde til å lure seg selv), kan man føles seg ganske lost. Det er denne byrden som gjør at mennesket føler angst, et annet sentralt begrep hos Sartre. Sartre og Camus har gitt oss noen av de mest slående og presise beskrivelser av den absurde tilværelsen og av menneskets angst som finnes i litteraturen, i romanene Den fremmede (Camus) og Kvalmen (Sartre).

De fleste oppfatter verden til daglig som ordentlig, systematisert, vi kan skille tingene fra hverandre, vi blir ikke sjokkert når vi går ut på gaten om morgenen og alt ser ut som det pleier, vi kjenner verden, vi er fortrolig med den. I Kvalmen skjer det imidlertid noe med den mannlige hovedpersonen Antoine Roquentin der han vandrer rundt i en fransk småby: Roquentin føler seg overalt omgitt av ting som han ikke fatter meningen med. Verden virker for ham helt absurd. Bevisstheten om denne verdens absurditet, skaper det Sartre kaller kvalmen; et dypt åndelig illebefinnende. Her er et lite utdrag: "Og så plutselig var det der, klart som dagen: eksistensen hadde plutselig kastet sløret. Den hadde mistet sitt ufarlige preg av abstrakt kategori: den var selve deigen i tingene, denne roten var eltet inn i eksistens…tingenes mangfold, deres individualitet var bare et skinn, en ferniss. Og denne ferniss var smeltet, igjen var uformelige, bløte masser, i uorden - nakne, en forferdende, usømmelig nakenhet…Forgjeves prøvde jeg å telle kastanjene, å plassere dem i forhold til statuen, å sammenligne deres høyde med platanenes: de smatt alle ut av de forhold jeg prøvde å stenge dem inne i, isolerte seg, fløt over. Disse forhold (som jeg tviholdt på for å utsette at menneskets verden skulle bryte sammen, denne verden av mål, mengde, retning) følte jeg det vilkårlige i; de passet ikke lenger til tingene. Til overs dette kastanjetreet…jeg var også til overs."

Verden ligger ikke på plass, den fremstår som helt uregjerlig og rotete for Roquentin, det er ikke noen orden i den, ikke noe system, alt er egentlig bare hulter til bulter. Sartre er like blodig ærlig i denne boka som han var i brevene til Beauvoir, han vil kaste virkeligheten i fleisen på oss: tro bare ikke at det finnes noen mening, verden er absurd og meningsløs. Camus’ roman Den fremmede viser hvor stor betydning en slik blodig ærlig holdning kan få. Hovedpersonen Meursault er i slekt med Sartres Roquentin, også han føler denne tilværelsens absurditet, han opplever seg selv som en ”fremmed i verden” (á la Obstfelder: Har jeg kommet på feil klode?) Vi møter Meursault etter at hans mor har dødd, og fordi han ikke sørger, virker han mistenkelig på folk rundt ham. Men saken er den at Meursault nekter å lyve, han nekter å pynte på virkeligheten. Boka viser hvilke radikale konsekvenser en slik innstilling kan ha. Sartre har sagt en gang: "Det er forfatterens oppgave å gjøre sitt til at ingen kan være ukjent med verden og at ingen kan sies å være uskyldig overfor den". Uskyldig overfor den, hva mener han med det? Kanskje noe i retning av at det er vi som skaper oss selv og verden, gjennom våre handlinger. Det er ikke noe som er ”utenfor vår kontroll”, som ikke er ”vår feil”. Det må vi være oss bevisst. Deri ligger vår frihet, men også vårt enorme ansvar.Pesten

Angsten er tyngende, men den er også et bevis på at mennesket er fritt til å velge hva det vil, det trenger ikke å følge stier som allerede er tråkket opp. Mennesket er alltid grunnleggende fritt, sier Sartre. Det er stor forskjell på ting og mennesker i så måte. En ting er bare det den er. En kopp er bare en kopp. En termos er bare en termos. Det er ikke sånn at når vi har hatt termosen en stund, så begynner den plutselig å utvikle helt nye sider, den kan ikke plutselig en dag plystre og den kan ikke snakke med oss. Slik er det bare. Ting kan ikke forandre seg, bli noe annet enn de er eller ha samtaler eller forhold til andre ting. Men det er nettopp det mennesket kan. Det som er litt farlig, er hvis mennesket tror at det er en ting. Og det gjør vi hele tiden. Vi oppfører oss i hvert fall som om vi var en ting, uten mulighet til å forandre oss eller utvikle oss eller velge i en situasjon. Når mennesket oppfatter seg selv eller oppfører seg som ting, kaller Sartre det for ”falsk tro” eller ”falsk bevissthet”, og de fleste mennesker befinner seg faktisk i falsk tro store deler av livet. I Sartres romanserie Frihetens veier (som nettopp er oversatt til norsk), finner vi en rekke litterære eksempler på hva frihet ikke er, på forskjellige former for falsk tro.

Et veldig kjent eksempel, fra Væren og intet, er når Sartre observerer en kelner på en kafé. Kelneren tar liksom litt ekstra i, for å være Kelneren med stor K; han svinger litt ekstra rundt og gjør bevegelsene akkurat litt større enn de trenger å være. Han leker at han er kelner, sier Sartre. Dette er falsk tro, ifølge Sartre, fordi et menneske alltid er mer enn en rolle, et yrke. Når kelneren prøver å gå fullstendig opp i sin rolle, later han som om han ikke er noe mer enn en kelner. Men mennesket er, i motsetning til tingene, alltid mye mer enn det er, sier Sartre. Hva betyr det? Jo det betyr at vi alltid lever i lengsel etter eller håp om noe og vi har hele tiden prosjekter, små og store, for framtiden. Allerede gjennom det, er mennesket ‘noe mer enn det er’. Vi lever i forventning om noe som skal skje, og dessuten lever vi med en bevissthet om vår fortid, . Det som jeg er her og nå, overskrider jeg bare ved å sette meg et mål; å søke en annen jobb, for eksempel. Slik velger altså menneskene sine liv, og slik er vi alltid, til enhver tid, frie til å velge. Stort sett dilter vi av gårde i vane, rutine og hverdagsliv. Men vi kan til enhver tid bryte inn og endre livet vårt.

Sisyfos’ lykke

I Albert Camus’ Myten om Sisyfos finner vi en sterk beskrivelse av hvordan mennesket plutselig kan ”våkne opp”. Vanligvis lever man i sine vaner og rutiner og stiller ikke spørsmål ved livet. Men plutselig kan man få en uhyggelig opplevelse, plutselig spør man det urovekkende spørsmålet "hvorfor?": "Det hender at kulissene styrter sammen. Stå opp, trikk, fire timer på kontor eller fabrikk, måltid, trikk, fire timer i arbeid, måltid, søvn, og mandag tirsdag onsdag torsdag fredag og lørdag i den samme rytme, denne veien følger man lett det meste av tiden. Men en dag dukker et 'hvorfor' opp og alt begynner i denne lede farvet av forundring." Plutselig kan man føle at sløret revner og man rives ut av en dvale. Man trer ut av likegyldigheten og ser seg selv.

Tittelen på boka kommer fra gresk mytologi: Sisyfos får som straff av gudene å skyve en stein opp på et fjell. Men med en gang han er på toppen, begynner steinen å rulle ned igjen, og Sisyfos må begynne på nytt. Dette skjer om igjen og om igjen, til evig tid.

Sisyfos’ arbeid kan minne om alle menneskelige bestrebelser. Livet og alle livets handlinger kan virke like meningsløse, man kommer jo aldri frem, liksom, man blir jo aldri ferdig, det er jo som oppvasken, man strever med å få den unna, og så begynner den straks å hope seg opp igjen. I Myten om Sisyfos er det dette som er Camus’ tema, dette at livet og alt i det ikke egentlig har noen mening. Men hva er det da som gjør at vi likevel fortsetter å leve det? Hva er det som gjør at vi står opp hver dag, gjør det vi skal gjøre? Hvorfor gjør vi det, spør Camus, hvorfor legger vi oss ikke bare ned helt stille, eller, som han spør, hvorfor tar vi ikke livet av oss alle sammen?

Hva skjer etter at man har hatt en slik ”oppvåkning”? Camus skriver at enten flykter man, tilbake til vanens falske trygghet, inn i religionen eller man tar sitt eget liv, man rømmer ut av livet, hvilket også er en flukt. Alt som ikke innebærer å stå ansikt til ansikt med virkelighetens realiteter, er en flukt: ”…at man kaster seg ut i det guddommelige eller det evige, at man hengir seg til dagliglivets eller tankelivets illusjoner, alle disse skjermer skjuler det absurde.” Eller: man møter det absurde ansikt til ansikt. Det absurde mennesket, som Camus kaller det (og vi skjønner at dette er et ideal!),vet at livet er begrenset, at man skal dø, at livet er meningsløst. Men det absurde mennesket gjør også opprør mot meningsløsheten ved å utnytte seg av alle livets muligheter innenfor sine begrensninger. Sisyfos er et symbol på dette absurde mennesket. Sisyfos vet at hans arbeid er nytteløst og meningsløst. Likevel, sier Camus, er arbeidet med å skyve den hans og bare hans. I dette universet er han den eneste herre, og han kan utforske det og oppleve det ned i minste detalj. Dermed blir dette begrensede universet umåtelig rikt, det blir ikke lenger meningsløst. Man må tro at Sisyfos er lykkelig, skriver Camus.

Sjekk ut disse bøkene

Jean-Paul Sartre:

Albert Camus:

Simone de Beauvoir:

Er du allerede gjennom lista og vil lese noen av de andre ”eksistensialistene”?

Maurice Merlau-Ponty:

André Malraux:

Boris Vian:

Jean Genet:

Fem forfattere om frihet

Frode Grytten:

Under kommunismen drakk vi svart kaffe og las Pravda. No under kapitalismen kan vi velgje fritt mellom mange artige kaffetypar og om vi vil lese Se & Hør eller Her & Nå.

Henning H. Bergsvåg:

Frihet er å gi øyeblikket, sin egen situasjon, total aksept. Med dette forsvinner frykten (frihetens verste fiende). I dette rommet kan viljen oppstå (frihetens beste venn) og ansvaret, moralen.

Gunnhild Øyehaug:

Fridom i fridom: Fridom for min del er å ha tillit, til folk, til fe, til meg sjølv, til skrivinga mi. Dersom ein har tillit til at folk ikkje vil ein noko vondt, til at ikkje alle kyr er farlege, til at ein er den ein er, og at det ein gjer, td. å skrive, har noko for seg, vil ein oppleve ein fridomsrus av dei sjeldne. Den strøymer ut i armar og bein. Den løftar håret frå hovudet ditt. Den gjer at ein klarer ting ein kanskje ikkje trudde at ein kunne klare. Som til dømes å klappe ei ku. Skrive ei bok. Få ein ven.

Nils-Øivind Haagensen:

Frihet

i 1989 døde den amerikanske fotografen mark morrisroe av aids, jeg visste ingenting om ham da og jeg vet ikke så mye mer nå, men jeg har sett en del av bildene hans og jeg har lest om den strevsomme delen av karrieren, da det var ingen penger, ingen feit kåk med utenlandske journalister på døren, ingen rosa champagne til frokost, ingen importert flaskepils til lunsj, den strevsomme tida da alle galleriene refuserte ham: «alle seks var enige om at arbeidet mitt mangler en rød tråd og at stilen min er amatørmessig, jeg må lære meg komposisjon og teknikk, så vel som enkel fargebalanse, motivene mine er slitte og kjedelige, jeg har faktisk ikke forstått poenget med å fotografere, jeg trenger flere år med skole, har du hørt på maken?, og jeg som trodde jeg var hot shit» – det slo meg da og det slår meg nå: så fri han måtte ha følt seg, etterpå

Brit Bildøen:

”Fridom består i å kunne gjere alt det som ikkje skadar andre.” Setninga er frå dei franske Menneskerettane av 1789. I dag tenker vi gjerne på fridom som retten til å gjere kva vi vil. Men no har det seg slik at det meste av det vi vil, kan skade andre. Så strengt tatt er det ingen fridom, utanom fridomen til å vite. Vi kan tileigne oss lærdom og prøve å forstå kven vi er og korleis i hulaste vi skal bruke denne fridomen alle masar om.

Tiril Broch Aakre
Publisert 01.01.2010, sist endret 28.07.2016 - 12:29
Side-alternativer