Ole Bull og folkemusikken

Ole Bull så på folkemusikken som et viktig grunnlag for den nasjonale kulturen han selv var med på å bygge opp.

Ole Bulls far var apoteker i Bergen, og i hjemmet ble det spilt mye musikk. Allerede som åtteåring var Ole Bull utøver av klassisk musikk på høyt nivå med Musikselskabet Harmoniens orkester. Samtidig kom han i kontakt med en helt annen musikkultur; familien tilbrakte somrene på Valestrand på Osterøy. Der ble han kjent med flere hardingfelespelemenn, som Ola Brakvatn (1798–1885) og Magne Kleiveland, ”Einlidskarden” (1805–1892).

Ole Bull lærte seg hardingfeleslåtter som brureslåtten ”Sylkje-Per”, og hallingen ”Hopparen”, som han spilte mange ganger senere i livet. Som voksen holdt han kontakten med bygdefolket og spelemennene, og han overtok eiendommen på Valestrand. Han ble etter hvert også kjent med folkemusikere andre steder.

Gjennombrudd som norsk verdensfiolinist

Som student i Christiania ble Ole Bull god venn med Henrik Wergeland, og ble sterkt påvirket av hans nasjonale og radikale ideer. Og han ble opptatt av å finne en norsk tone i musikken.

I 1831 reiste Ole Bull til Paris. Det var vanskelig å slå i gjennom som fiolinist, men i 1833 hadde han en konsert som gjorde at han ble lagt merke til. Her spilte han ikke bare fiolin, men også hardingfele. På programmet sto stykket ”Souvenirs de Norvège” for bondefele (som hardingfela ofte ble kalt), strykekvintett og fløyte. Notene er tapt, men antakelig har Ole Bull brukt noen av slåttene han kunne og arrangert dem mer eller mindre fritt. Hardingfela var et ukjent, eksotisk instrument som han sikkert tenkte ville vekke interesse i Paris.

Fra Paris gikk turen til Italia, der Ole Bull fikk sitt gjennombrudd i Bologna i 1834. Snart var han verdensstjerne. På reisene rundt i verden lærte han seg ofte lokale folketoner og improviserte over dem på konsertene han holdt på stedet, eller tok dem inn i komposisjoner. Dette var svært populært. Også norske folkemelodier ble en viktig del av musikken hans. Det kjente stykket ”Et Sæterbesøg” er satt sammen av folkevisemelodier, slåtteliknende partier, hans egen melodi ”Sæterjentens Søndag” og innslag av virtuose passasjer. Slike rapsodier eller potpourrier over kjente og karakteristiske melodier var en populær musikkform på 1800-tallet. Spelemenn tok også opp denne ideen mot slutten av århundret, som ble en ”konserttid” i hardingfelemusikken.

Myllarguten fram i lyset

Den første spelemannen som begynte med konserter, var Myllarguten — Torgeir Augundsson (ca. 1801–1872) fra Telemark. Ole Bull spilte en viktig rolle i opptakten til dette — han hadde stor respekt for det Myllarguten sto for musikalsk sett. Myllarguten levde som mange bygdespelemenn den gangen i fattigslige kår, og hadde det særlig hardt året 1848. Samtidig var det en nasjonalromantisk stemningsbølge i norsk kulturliv, og i desember dette året talte Ole Bull oppglødd til studentene i Christiania om norskhet i kulturen og sa at folk i hovedstaden burde få høre en musikalsk ”nasjonalskatt” som Myllarguten. I januar 1849 sto det annonsert at Myllarguten skulle holde konsert i Frimurerlosjens sal den 15., ”med assistanse” av Ole Bull. Det var litt av en anerkjennelse for folkemusikken og for en bygdespelemann å få opptre på den tids fornemste konsertscene, assistert av en av verdens største fiolinister. For Myllarguten fikk det også svært mye å si, siden konserten var en suksess og inntektene gjorde at han kunne kjøpe seg gård!

Et norsk teater

Samme år arbeidet Ole Bull med å etablere et norsk teater med norske krefter. Skuespillerne i landet hadde til da vesentlig vært danske, og kunstmusikken var dominert av tyskere og tysk stil, så det var like viktig at teatermusikken skulle ha norsk preg. Teatret åpnet i Bergen 2. januar 1850. En de første forestillingene var Wergelands ”Fjeldstuen”. Teatermusikken til stykket hadde Ole Bull laget slik at orkesterklangen minte om hardingfela og folkedansere fra ulike kanter av Vestlandet medvirket, til ”sprettende felespill” av Ole Bull selv. Ole Bull hadde sendt bud på Myllarguten for å få ham til å spille på teatret, men konsertene han var med på i mars/april var kanskje litt for mange til å holde på interessen hos et urbant publikum. I årene etter reiste Myllarguten på konsertturneer både i Norge, Sverige og Danmark, og inspirerte etter hvert også andre hardingfelespelemenn til å prøve seg som konsertartister. I årtiene rundt 1900 var det mange ”konsertspelemenn” som gjorde stor lykke, også i skandinaviske miljøer i Amerika. Og i vår tid er konserter og sceniske forestillinger viktige formidlingsformer for folkemusikk og -dans, så vi ser fortsatt spor av Ole Bulls pionerinnsats.

Ole Bull og folkemusikken i ettertidsperspektiv

Ole Bulls begeistring for folkemusikken inspirerte også andre — ikke minst Edvard Grieg, som hentet viktige impulser fra folkemusikken. Han sa: ”Det var Ole Bull som først vekket beslutningen i meg om å komponere karakteristisk norsk musikk.” Og tankene til Ole Bull har hatt påvirkning helt opp mot vår tid. I 1860-årene prøvde han å opprette et norsk musikkakademi, men fikk ikke gjennomslag i Stortinget. Disse planene og ideene, og Ole Bulls store visjoner for folkemusikken og -dansen, var en drivkraft for Sigbjørn Bernhoft Osa (1910–1990) når han i 1976 grunnla Ole Bull Akademiet, en viktig kurs- og utdanningsinstitusjon på folkemusikkområdet.

Ole Bulls bruk av folkemusikken var radikal. Det kan være vanskelig å forstå i dag, når folkemusikken er en naturlig del av et allsidig kulturtilbud — på konserter, festivaler, i media og i musikkopplæring. Ikke alle vet at det Ole Bull gjorde for å fremme folkemusikken og å trekke fram folkemusikerne er en viktig bakgrunn for dette.

Litteratur

Asheim, Håkon: ”Konserttradisjonen i hardingfelemusikken”, i Årbok for Norsk Folkemusikk 1997.

Bakka, Egil og Gunnel Biskop (red.): Norden i Dans: Folk — Fag — Forskning. Oslo, Novus forlag 2007.

Berge, Rikard: Myllarguten. Haavard Gibøen. Minneskrift til 100-årshøgtidi. Utg. v. Olav Fjalestad. Oslo, Noregs Boklag1972.

Bjørndal, Arne: Ole Bull og norsk folkemusikk. Bergen, Lunde & Co.s forlag 1940.

Herresthal, Harald: Med Spark i Gulvet og Quinter i Bassen. Oslo, Universitetsforlaget 1993.

Herresthal, Harald: Ole Bull. Bind 1–3. Oslo, Unipub forlag 2006–2009. (Bd. 4 gis ut 2010.)

Krokeide, Kjersti: ”Det nasjonale spelet”: Folkemusikk som element i norsk nasjonsbyggjing på 1800 og 1900-talet. Hovedoppgave, Historisk Institutt, Universitetet i Bergen 1996.

Myhren, Dagne Groven: ”Tankar omkring det nasjonale; Nasjonalromantikk og folkemusikk i et historisk perspektiv”, i Årbok for Norsk Folkemusikk 2003.

Stubseid, Gunnar: Sigbjørn Bernhoft Osa: Spelemannen — slåttane — sogene — samtida. Bergen, Eide forlag 2003.

web-kilder

En halling som Ole Bull skrev opp er tatt med i Feleverkene, publisert på nettsidene til Norsk Folkemusikksamling: http://www.hf.uio.no/imv/om-instituttet/nfs/felenett/

Noten fins på url: http://129.240.79.146/4DACTION/OppskriftDetalj/0651